Brunost med komplikasjoner

Loerdag kveld skulle jeg ta bussen ut til Manukau for aa besoeke Paul (Alta) og Finn (Faeroeyene), og bestemte meg (idiot!) for aa ta bussen. Jeg har laert en viktig ting av denne opplevelsen: Ikke ta buss alene i moerket paa en loerdagskveld til et sted du aldri har vaert hvis du bor i storby. Det er faktisk ikke en god ide.

Bussen skulle ta en god time (ja, det er en stor by) fra Britomart (transportsentralen i sentrum). Bussen min het 51f, tror jeg, og maa for all del ikke forveksles med 51, 51b, 52 eller 53f. (Noen som faar assosiasjoner til Lisa Simpsons som skal ta bussen til museet ?) Dessuten gaar den fra busskur d12 ved hovedbusstasjonen, som har guloransje lister, ikke nabobusskuret, som har gule lister, for de bussene gaar et helt annet sted. Turen involverte baade bussbytte langt borti huttiheita (det var morekt og alt jeg kunne se var vegen og et busskur med knuste ruter) og en bussjaafoer som foerst etter 73 minutter kom paa aa fortelle meg at "I ain't driving down to the beach on the weekend, honey, you gonna have to walk from here!". Jeg gikk ned til stranda, stilte meg under et gatelys og sente melding "staar utafor cafe la mama, hent meg naa!". Det funka.

Resten av kvelden ble tilbragt med hokey pokey-is, bilder fra Norge og lettere spraakforvirring. (Faeroeysk er kult!) Vertsmora til Paul kom i skade for aa nevne at de hadde en bruonst i kjoeleskapet. Brunost er en av de tingene jeg har savna mest med Norge, og jeg var var overlykkelig! Soendag morgen sto vi opp 7 (ja, jeg sto opp 7 paa helg) og spiste nystekte vafler med brunost paa.

Konklusjon: Bussturen var verdt det, for jeg fikk brunost!